Innlegg

Faktisk føler jeg i økende grad at når man investerer i et selskap, er det man virkelig trenger å studere ikke produktet, men forretningsmodellen. Fordi teknologien kan være ajour, avgjør forretningsmodeller ofte hvor mye penger et selskap kan tjene på lang sikt. Hvorfor har jeg alltid tenkt at de fleste lagringsselskaper har åpenbare syklusegenskaper? Årsaken er ikke bare at DRAM, HBM eller NAND påvirkes av tilbud og etterspørsel, men viktigere, de fleste av dem adopterer IDM-modellen (Design + Build Integration). Fra chipdesign og produksjon av wafers til pakking og testing, må nesten hele produksjonsprosessen fullføres internt. Fordelen med denne modellen er kontroll over teknologi og produksjonskapasitet, men det koster svært mye. En waferfabrikk, en EUV-litografimaskin og en avansert produksjonslinje for emballasje representerer alle enorme investeringer. Selv når markedet går inn i en nedgang, vil faste utgifter som avskrivning av utstyr, fabrikkvedlikehold, lønnskostnader og kontinuerlig kapasitetsutvidelse vedvare og ikke reduseres på grunn av fallende chippriser. Derfor, når lagringsprisene går inn i en nedadgående syklus, blir fortjenesten ofte raskt presset ned og finansielle rapporter svinger betydelig. Ser på NVIDIA i motsatt retning. De bygger ikke sin egen waferfabrikk, men fokuserer i stedet på chipdesign, og overlater produksjonen til TSMC. Selv om denne fabless-modellen også har kostnader for støperi, trenger den ikke å bære titalls milliarder dollar i produksjonsressurser, noe som gjør det mulig å investere mer midler i CUDA, NVLink, programvareøkosystemer og neste generasjons produktutvikling. Så jeg har alltid ment at et selskaps virkelige vollgrav ikke bare er teknologisk lederskap, men om forretningsmodellen konsekvent kan generere høy avkastning. Ofte handler investering ikke om hvilken teknologi som er best, men om hvilken forretningsmodell som er lettere å tåle sykluser.